Nå har Dille vært her hos oss i to døgn, og vi har kommet litt mer under huden på dette vesenet. Derfor følger nå noen intrikate avsløringer! For det første, Dille er IKKE så tøff som du tror! For de som har sett henne henge i øra og kjefte på mora si, og tenkt med dere selv, "den dama der er det krutt i"; det stemmer ikke! Jon Arve ble regelrett skuffa, og det første han sa når Dille kom i hus var faktisk "Dille er jo ikke tøff i det hele tatt jo!!". Jeg for min del er mer letta, på en måte. Det er helt kurant med Dille på besøk, for hun gjør faktisk ikke stort ut av seg. Hun er snill og søt og ligger mest på plassen sin. Så for de som så for seg huset endevendt og poteavtrykk i taket, beklager å måtte skuffe dere... Her hersker fullstendig ro og fred.
For det andre, Dille fikk plutselige problemer med å gå i trapper! Hun var selvfølgelig, som alle andre salukier (kommer aldri andre typer hunder inn døra her!), opp i andre etasje omtrent med det samme hun kom. Skjønner jo det, hun måtte jo undersøke kåken. Hun kom fint ned igjen også. I dag tidlig var jeg, Dille og Jon Arve opp på soverommet for å vekke mutter'n. Alle vi andre syntes det var på tide å stå opp, men det syntes ikke mutter'n?! I alle fall, Dille kom seg nogenlunde, om enn litt nølende, ned trappa igjen. Men så skjønner dere, midt på dagen tok hun seg en ny runde opp i andre etasje, og mutter'n skjønte ingenting når hun ikke kom ned igjen, men bare sto der og pep!? Jo, dere må jo forstå, at det gikk jo plutselig ikke an å gå ned igjen den trappa! Den var jo skikkelig ekkel må vite! Mutter'n måtte bære henne halvveis ned igjen, mens jeg sto og rista på hode. De barna de barna! Nå skal det sies, at Dille kom seg ned helt på egenhånd i kveld, da hun hadde vært oppe for å ta en dusj, så barna lærer ihvertfall.
Ellers koser vi oss veldig. I går kveld løp vi på et lite jorde ikke langt fra her vi bor, og mutter'n tok bildene dere ser her. Dessverre litt for mørkt, så det flotte kameraet til mutter'n var ikke så flott likevel... Men dere skjønner jo tegninga, løpe-løpe-løpe. Og når vi var ferdige med å rase rundt, fant vi ut at gresset faktisk var kjempedeilig å spise. Mutter'n ble så fasinert, at hun tok bilde av det også. Kalte oss for "kuer"?!
Vi har løpt i dag også, i skogen. Vi gikk litt over en time, og vi fikk gå løse hele tida. Kjempedeilig, og jeg ble skikkelig sliten. Mutter'n sier det er bra jeg får litt trim. Har blitt litt lite løping i det siste, ser liksom ikke helt det morsomme i å rase rundt alene lengre, som i mine unge dager. Men så lenge Dille er hare så løper jeg gjerne etter!
Nå må jeg legge meg for natta, har hørt rykter om en slitsom dag i mårra?!
Ella, creme jente
